Nei, jeg prøver meg ikke som snekker, jeg holder meg til penn og papir – og tale. Vinduene jeg forsøker å lage er for å gi et nytt utsyn på gamle praksiser, for å bidra til et nytt blikk på det som har blitt opplest og vedtatt som sannheter, og med det bidra til å finne bedre måter å kommunisere på.


Det er ikke tilfeldig at jeg tyr til å parafrasere den franske filosofen Michel Foucault i overskriften, hans arbeid preger mye av mitt. Å lage vinduer der det nå er vegger rammer inn intensjonen: Jeg ønsker å vise nye måter å se og forstå ting på. Ved å peke på merkverdigheter i tekster, problematisere asymmetrisk makt som er mer skjevfordelt enn nødvendig eller rett og slett skrive om ting som kanskje ikke skrives eller snakkes om fra akkurat det perspektivet, håper jeg at jeg kan bidra til å lage et vindu som gir utsyn til en ny horisont, være seg om det er faglig eller personlig.

Kommunikasjon & ringvirkninger

Jeg har lenge vært opptatt av kommunikasjon, og da særlig hvordan det vi kommuniserer kan bli oppfattet av mottaker. Ikke minst hvordan det som kommuniserer kan skape ganske store ringvirkninger for andre. Slike ringvirkninger blir ofte forklart gjennom det som populært blir kalt «sommerfugleffekten». Den antyder at når en sommerfugl slår med vingene sine i Tokyo og lager ørsmå endringer i atmosfæren, så kan det over tid føre til dannelsen av en tornado i Texas. Vingeslagene representerer små endringer i et system, som kan starte en handlingsrekke som fører til et storskala fenomen. Denne metaforen kan brukes om kommunikasjonens veier også. Ordvalg og formuleringer kan være vingeslagene som fører til en dannelse av en fortolkning i et ledd langt ut med stor innvirkning på menneskers liv.

Det som tilsynelatende er en godt skrevet tekst, kan tilsløre maktperspektiver som fratar noen i den andre enden av kommunikasjonsskalaen for eksempel demokratiske rettigheter. Vingeslagene kan medføre negative konsekvenser, men de kan også medføre positive. Endring i måten å kommunisere på vil også medføre en handlingsrekke som vil kunne ivareta de demokratiske rettighetene. Det høres ganske voldsomt ut, men vi omgir oss daglig med kommunikasjon som medfører negative konsekvenser for andre, uten at vi er klar over det. Vi blir rett og slett blinde for måten vi kommuniserer på. Derfor er det viktig at noen utenfra kommer og påpeker ting og stiller spørsmål. Jeg er en av de mange som gjør det, for å forsøke å demme opp for unødvendig negative ringvirkninger.

Psykisk helsevern

De lukkede dørene jeg henviste til i overskriften, representerer arenaer hvor svært mye av kommunikasjonen og praksisen er lukket for allmennheten. Psykisk helsevern er en slik arena. I et vikariat på en psykiatrisk avdeling for en del år tilbake fant jeg min faglige livsoppgave: Å belyse formidlingspraksiser i psykisk helsevern. I dag, etter flere års studier på feltet, kan jeg med visshet si at det er rom for forbedringer.

Det er ingen overdrivelse å si at tekster og praksiser som foregår innenfor dette feltet har ringvirkninger på andre, tildels store og inngripende. Da jeg begynte å jobbe i psykiatrien som en vanlig fotsoldat, fattet jeg raskt interesse for den kommunikasjonen som foregikk innenfor dette feltet. Jeg studerte psykologi & retorikk, og hadde dermed et noe annet utgangspunkt enn de fleste av mine kolleger som var helsefagutdannede. Kommunikasjon foregikk på kryss og tvers: mellom pasienter og helsepersonell, mellom systemet og pasienten (svært ofte en enveiskommunikasjon fra systemet til pasient), mellom pleiere og psykiatere, mellom ledelse og klinikerne, mellom avdeling og pårørende osv. Slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, for det er et komplekst nettverk av kommunikasjon som foregår.

Jobben i akuttpsykiatrien ble et vendepunkt for meg på mange måter. Jeg fikk et innblikk i en verden som er lukket for de fleste, og det førte til en masteroppgave om fagformidling innen feltet. Etterhvert som arbeidet med masteroppgaven steg fram, ble det stadig tydeligere for meg hvor viktig det er at noen fra utsiden stikker hodet innom og stiller spørsmål ved det som fagmiljøet ikke lenger setter spørsmålstegn ved – eller som de aldri kanskje har tenkt over at er noe som bør stilles spørsmål om. Jeg liker å stille spørsmål og jeg liker å sette andre på sporet av noe. Det er min faglige intensjon med fagbloggen – å reise spørsmål om praksis og formidling innenfor dette feltet.